Utgave 3 2021

Husk at du som abonnent kan lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc. Du får også tilgang til alle tidligere utgaver.

Smakebiter fra utgave 3:

  • Glemt flystyrt på Bygdøy, eventyrslott på Torshov og Vålerengas nasjonalsang.

    ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    «Far sa han aldri kunne glemme denne vinterdagen så klar i mars 1921 på Bygdøy med bestefar Flyveren von Segebaden gjorde kunster opp i det blå mens 25.000 sto med blikket opp og så»

    Faren til Bjølsen Valsemølles sanger og leder Trond Ingebretsen døde i 1990, men satte aldri sin fot i et fly. Det skyldtes det han opplevde på Hengsengen på Bygdøy søndag 6. mars 1921. Den svenske løytnanten Gustaf Ludvig Oscar Ugo von Segebaden (31) landet på Kjeller klokken 13 mandag 1. mars etter å ha fløyet fra Malmslätt i Sverige. Sommeren før hadde han satt svensk høyderekord med 6900 meter i sin dobbeltdekker. I 1921 var det bare 18 år siden de amerikanske brødrene Wright var blitt de første til å lette fra Jorden ved hjelp av motorkraft. Norge hadde fått sitt første fly åtte år før. Flypionerene var folkehelter. Von Segebaden skulle sammen med andre norske og svenske våghalser delta i flykappløp frem mot oppvisningene i luften over Bygdøy den søndagen. Aftenposten fulgte dem tett hver dag både i morgen- og aftenutgavene den uken. På Bygdøy skulle publikum slippe til og få se presisjonslanding, loops, spinning, stup og annen luftakrobatikk ved siden av forsøk på å sette ny norsk høyderekord. At det var farlig, var åpenbart. Dagen før den store folkeoppvisningen
    hadde den norske løytnanten Harald Normann krasjlandet på kongsgården. Flyet ble totalvrak, og piloten ble dratt ut med stygge ansiktsskader, men kom noenlunde hel fra det ellers.

    Redselen grep publikum
    13 år gamle Trygve Ingebretsen hadde gledet seg enormt. Han var sammen med faren sin. De var ikke alene på veien ut til enga der krumspringene skulle skje langt over dem. Til slutt var det 25.000 som sto forventningsfulle med nesene i sky, omtrent en tiendedel av Oslos befolkning. Det var vindstille og fin sikt. Trygve fulgte nøye med da det var von Segebadens tur. Han kom inn i 500 meters høyde i sin enseters Phoenix flymaskin, en dobbeltdekker-jager med 240 hestekrefter. Det var et praktfullt syn. «Det lyste og blinkede i den smekre og elegante maskine», sto det i Aftenposten neste morgen. Folk så storøyde på at den svenske løytnanten foretok loops, vertikalsvinger og andre dristige vendinger. Han var inne i øvelsen tonneau, som betød at flyet gikk rundt sin egen akse i horisontal retning. Flyet skulle begynne på den fjerde omdreiningen og lå med venstre vingepar rett opp, da tilskuerne hørte et svakt smell.
    Det var det som skjedde de neste syv sekundene, Trygve Ingebretsen aldri sluttet å snakke om. Traumene skulle holde ham på bakken resten av livet. Mange trodde først den dristige flypioneren gikk inn i et nytt spinn, men da flyet fortsatte i krappe spiraler mot bakken, forsto alle at noe var galt. Bærebjelken på venstre undervinge var knekt. Undervingen ble vrengt opp og tok med seg den øverste vingen. Aeroplanet var på full fart ned mot tilskuerne som sto nærmest innhegningen på kongsgården. «Et tusenstemmig angstraab gjenlød
    over pladsen», beskrev Aftenposten. Folkemassen la på sprang mot skogen. «Den rædsel der grep publikum, var ubeskrivelig. Fem og tyve tusen mennesker ser den dristige flyver med knækkede vinger falde mot jorden, men ingen af alle de tusener kan saa mæget som løfte
    en finger for at hjælpe ham og rive ham ud af dødens gab. Det er denne følelse af afmægtighed, som virker saa uhyggelig, samtidig som man ved, at manden deroppe er sig sin skjæbne bevidst», kunne rystede oslofolk lese i avisen neste dag.
    Det siste von Segebaden gjorde i livet, var å slå av motoren. Det er ikke usannsynlig at det hindret en brann som kunne skadet mange, for flyet traff bakken med voldsom kraft uten å eksplodere. Den første som nådde frem til vraket, var statsråd Karl Wilhelm Wefring fra Frisinnede Venstre. Han kunne umiddelbart konstatere at det ikke var noe man kunne gjøre for piloten. Oppvisningen ble avbrutt, og folk ble bedt om å forlate området.

    Tusenvis tok farvel
    Denne historien har Trond Ingebretsen hørt siden han var liten. 72 år gammel har han endelig gjort det til en Bjølsen Valsemølle-låt, som ble lansert på hundreårsdagen med tilhørende musikkvideo. I den flyr sangeren i en dobbeltdekker fra 1920-tallet.
    – Det var en skikkelig thriller i noen harde vindkast. Vi skulle egentlig fly over Oslo og ut til Bygdøy, men vi måtte holde oss i Lillestrøm. Vinden tok tak i vingene, forteller han. Etter en minnehøytidelighet i Garnisonskirken på Akershus festning onsdag 9. mars ble von Segebadens kiste båret av flyvere gjennom Kirkegaten og ned Karl Johan til Jernbanetorget, hele veien ledsaget av Garden og Divisjonsmusikken, som spilte sørgemarsjer. Tusenvis hadde møtt opp for å ta farvel. Til trommevirvler ble kisten båret inn på Østbanen og plassert i en reservert vogn bakerst i toget, som fraktet ham hjem til Sverige. Han ble begravet i Harplinge nord for Halmstad.

    Les resten av saken i utgave 3 av Aftenposten Historie.

    Foto: Nasjonalbiblioteket

  • Hellasʼ kamp for frihet

    JAN-ERIK SMILDEN
    Journalist og historiker

    25. mars 1821: Scenen er Ayía Lávra-klosteret i det nordlige Peloponnes. Hovedpersonen er Georgios Germanós, biskopen i Patras. Han har samlet 5000 mennesker til messe og holder en flammende tale til frihetselskende grekere som hører på.
    «Ikke vent hjelp fra utlandet. Vi må erobre eller dø. Hele vår fremtid ligger i tre ord: religion, frihet og fedreland»,
    sier han og velsigner det greske opprørsflagget. Så proklamerer han at fastetiden er over.
    Denne dagen er grekernes nasjonaldag, og dette er versjonen av krigens oppstart mange grekere forholder seg til.
    Men den er en myte, basert på en beretning fra den franske diplomaten og oppdagelsesreisende François Pouqueville.
    Biskop Germanós var riktignok i Peloponnes på den tiden, men det greske opprøret begynte flere steder i slutten av mars, ifølge historikeren David Brewer. Men det var behov for en nøyaktig dato, og hva var vel bedre enn 25. mars, Maria budskapsdag, samme dag som den 40 dager lange fasten var over? Tallet 5000 er symbolsk – det var like mange som hadde hørt Jesus preke i ørkenen 1800 år tidligere. Og naturligvis var det viktig at en av kirkens menn reiste det greske opprørsflagget.

    Livet under osmansk styre
    I gresk historie omtales perioden fra Konstantinopels fall i 1453 til den formelle etableringen av den greske staten i 1833 som «tyrkokratia». Grekerne sier aldri at de er blitt styrt av osmanene, men av tyrkerne. Dette var 400 år der grekerne levde som slaver under «det tyrkiske åk». De ble tvunget til å konvertere til islam, de fikk ikke bygge kirker, de måtte undervise sine barn i hemmelighet. Tyrkia har vært et skjellsord og er det fremdeles for mange. Bildet er langt mer nyansert. I hele Det osmanske riket lot sultanene de religiøse minoritetene få beholde sin tro og sine egne religiøse lover. På den måten kunne styresmaktene unngå mange opprør, men tjente samtidig på at kristne og jøder måtte betale en særskatt fordi de ikke tjenestegjorde i den osmanske hæren. For å få bygge kirker måtte kristne ha tillatelse fra de osmanske myndighetene. De sa svært ofte ja, men med krav om at intet spir skulle være høyere enn byens minaret.
    Alle minoritetene i riket hadde egne skoler, som ble drevet av kirken, enten et dreide seg om katolikker, gresk-ortodokse eller – etter hvert – protestanter. Det var mange konvertitter, men årsaken til det var ønsket om personlig fremgang i et rike der islam tronet alene på toppen i det religiøse hierarkiet. Lokale opprør ble slått hardt ned på, og livet under osmanene generelt var ikke alltid noen dans på roser.

    Forfall og høye skatter
    Det greske opprøret kom ikke ut av ingenting. På 1700-tallet var den osmanske økonomien i forfall. Dermed økte skattebyrdene for undersåttene, noe som også rammet grekerne hardt. Desentralisering, utstrakt korrupsjon, inflasjon og sterkere lokale herskere førte også til overgrep og mer utbytting av vanlige folk. Flere av de osmanske lederne var konverterte kristne. På 1700-tallet ble grekerne i tillegg
    hardt rammet av uår og sykdommer som pest, kolera, kopper og spedalskhet. Misnøyen i befolkningen økte.
    Problemet var at det ikke fantes hverken samlende ledere eller politiske grupper som kunne sette i gang noe opprør i Hellas. Byene var stort sett små, inkludert Athen, og flesteparten av befolkningen var bønder og fiskere. De rike og de intellektuelle befant seg for det meste i
    utlandet, ikke minst en gruppe handelsmenn og skipsredere som drev stort i Middelhavet. Det fantes ingen væpnet opposisjon,
    bortsett fra de såkalte klepterne (tyver). De var lokale bander som stjal og plyndret, hovedsakelig fra tyrkere, men også fra grekere.

    Russland blander seg inn
    Det var den russiske tsaren Peter den store og den senere tsarinaen Katarina den store som pustet liv i grekernes frihetsbestrebelser. I kampen mot osmanene hisset de folk på Balkan til opprør. Ikke først og fremst fordi de støttet opp om nasjonalisme, men fordi de som
    russisk-ortodokse ønsket å få befolkningen inn i sin kristne fold, og fordi de ønsket lojale støttespillere i dette turbulente området.
    Da det brøt ut ny krig mellom Det osmanske riket og Russland i 1768, så Katarina den store sin sjanse. Hun ble oppmuntret av flere grekere som var offiserer i den russiske hæren. Den greske artillerioffiseren Georgios Papazolis og de russiske brødrene Aleksej og Fjodor
    Orlov var sentrale. Papazolis reiste rundt i det sørlige Peloponnes forkledd som tyrker og samlet støtte til et opprør. Planen var å invadere Hellas fra sjøen gjennom en russisk flåtestyrke som kom fra Østersjøen til Middelhavet.
    Det gikk relativt galt helt fra begynnelsen. Fjodor Orlov, som ledet ekspedisjonen, mistet flere skip på grunn av uvær,
    og mange av mannskapet som aldri hadde vært til sjøs før, ble syke og døde.
    Orlov nådde Mani-halvøya helt sør på Peloponnes i februar og ble møtt av grekere som skjøt i luften for å feire. Men felttoget mislyktes. Russerne hadde bare 600 soldater til rådighet. Det var for få grekere som sluttet opp, og hele kampanjen var dårlig planlagt. I juli ga russerne opp og vendte hjem. Men dette opprørsforsøket hadde sådd frigjøringsfrø i grekerne. Nå begynte greske kleptiske grupper å slå seg sammen. Den faren så sultan Selim 3. i Istanbul. I 1806 utstedte han en firman (forordning) om at alle kleptere skulle arresteres og stilles for retten. Mange forsvant fra Peloponnes, men Selims strategi virket ikke. Tvert om støttet flere grekere nå opp om de kleptiske bandene, som man nå så på som frigjørere.

    Hemmelig organisasjon
    Politisk var grekerne i Hellas totalt uorganiserte, men i september 1814 ble organisasjonen Filikí Etería (Brorskapet av venner) dannet i Odessa ved Svartehavet. Den var bygd opp som en frimurerorganisasjon og hadde som mål å frigjøre grekerne fra osmansk styre. Lokale, hemmelige grupper ble dannet flere steder i Hellas, og et samarbeid med kleptiske bander ble etablert.
    Filikí Etería var ingen stor organisasjon, den hadde rundt 1820 bare noen få hundre medlemmer. Planleggingen av opprøret gikk sakte og var ofte overfladisk, men i begynnelsen av 1821 så tiden ut til å være relativt moden. Osmanske styrker var opptatt med krig mot Persia
    og med å slå ned et internt opprør igangsatt av den albanskfødte guvernøren i Yanina (det sørlige Albania og Nord-Hellas), Ali Pasja.
    De greske planene gikk ut på å reise opprørsfanen tre steder, på Peloponnes, i fyrstedømmene ved Donau og i Konstantinopel.
    På et møte på øya Levkas, en av de joniske øyer, i januar 1821 besluttet greske opprørsledere at den væpnede kampen mot osmanene skulle starte 25. mars. Da hadde allerede Alexander Ypsílantís, general i den russiske hæren, gått inn i Moldova sammen med et par hundre andre grekere i russisk tjeneste for å starte frigjøringskampen derfra. Ypsílantís kom imidlertid ikke lenger enn til Bukarest.
    På Peloponnes reiste utsendinger fra Filikí Etería rundt i hemmelighet for å spre budskapet om det kommende opprøret. Det var ikke så lett med en befolkning der 90 prosent var bønder. De fleste grekere visste ikke hva som skulle skje, det fantes ingen sentralisert opprørsledelse som kunne koordinere, og ingen etablert hær. Kleptiske bander utgjorde hovedstammen. En del lokale greske stormenn som kunne stille bondesoldater til rådighet, ble med. Tross mangel på sentralisering spredte opprøret seg på Peloponnes. I mars
    sluttet grekerne på øyene Hydra, Spétses og Psará seg til. Grupper i Nord-Hellas fulgte opp. Grekere i eksil bidro sterkt, både økonomisk og som soldater. Ikke minst var det viktig at mange greske skip med gresk mannskap ble satt inn. Krigen ble blodig med massakrer på
    begge sider. Sommeren 1821 massakrerte greske opprørere muslimer og jøder da de stormet byen Tripolitsa. Året etter
    massakrerte en osmansk militærenhet rundt 50.000 grekere på øya Chios. På den greske landsbygda fikk den osmanske sultanen Mahmud 2. hjelp av lojale albanske og kurdiske krigere som slo ned opprør ved å slakte greske landsbyboere og legge kirker i ruiner.

    Hjelp fra Egypt
    Frem til 1825 var det fremgang, men også tilbakeslag. Da gjorde sultan Mahmud sitt sjakktrekk. Ved å tilby Muhammed Ali Pasja, osmansk guvernør i Egypt, kontroll over Kreta, fikk han med seg 16.000 soldater og en stor flåtestyrke fra Egypt i kampen mot grekerne. Nå så det dårlig ut for uavhengighetskampen. Men så kom de europeiske stormaktene inn. England, som ikke ville utfordre Det osmanske riket, hadde erklært seg nøytrale til krigen i 1823 og fryktet russisk innblanding. Men da den britiske regjeringen fikk russerne med på laget, var faren for alenegang fra St. Petersburg over. Frankrike ble også med, og i 1827 ble den såkalte London-protokollen
    undertegnet. Den krevde at Det osmanske riket skulle gi Hellas et utstrakt selvstyre. Sultan Mahmud sa nei. 20. oktober knuste en flåtestyrke med britiske, russiske og franske skip den osmanske flåten i Navarinobukten i det sørlige Peloponnes. Muhammed Ali måtte trekke seg tilbake, og dermed var også osmanenes skjebne beseglet. De greske opprørerne tok nå kontroll over flere områder i det sentrale Hellas, og i 1829 kom russerne til uvurderlig hjelp ved å invadere Det osmanske riket. Osmanene ble tunget til å undertegne en fredsavtale i Adrianopel (Edirne). Gresk selvstyre var et faktum, og i februar året etter ble Hellas anerkjent som en uavhengig stat og et kongedømme gjennom en ny London-protokoll.
    Helt uavhengig ble imidlertid landet ikke, for Europas stormakter bestemte at kongen skulle komme utenfra. Valget falt på den da 17-årige prins Otto av Bayern. Men osmanene var grekerne kvitt.

    Foto: Shutterstock/NTB

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her